About

Runda tredve, bor på østlandet. Har 3 fantastiske barn, som gjør livet verdt å leve 🙂

Mange vil si at en person som meg ikke burde ha barn, men barna er det som holder meg i gang, lyspunktene, de gir meg livsgnist, og jeg gjør alt for dem. Og jeg er en flott mamma.

De blir vel muligens litt bortskjemte, siden jeg har gjort det som mitt mål i livet å gi dem alt jeg ikke hadde da jeg var liten 🙂

Her er vel meg i ett nøtteskall: Link

Jeg ble utsatt for gjentatte overgrep når jeg var liten (5+)

Jeg har en mor som ikke brydde seg. Har ikke tall på hvor mange ganger hun bare flyttet fra meg, overlot meg til besteforeldre. De gangene hun tok meg med på flyttelasset havnet vi bestandig på ett eller annet krisehjem, så det var kanskje like greit at jeg ikke var med bestandig.

Hun er meget egoistisk, en narsissist deluxe. Hun har ikke forståelse for andre, hva de føler, og ingen respekt. Det er det hun mener som er rett, alle andre tar feil. Hun er heller ikke helt riktig skrudd sammen.

En gang på barnekolen hadde jeg besøk av ei venninne. Muttern  hadde visst ropt på oss uten at vi hadde hørt det. Så da straffet hun meg med å legge seg på gulvet å late som hun var syk, og holdt på å dø, samtidig som hun prøvde å ringe en ambulanse. Jeg måtte fortelle dama i nødtelefonen at de ikke trengte å komme. (dette skjedde ofte, i alle sammenhenger)

Hun stengte meg inne på badet i timesvis, og skrudde av lyset.

Hun kjeftet bestandig, på alt. Skulle jeg hjem kl 9, og jeg ikke var hjemme fem på 9, så fikk jeg kjeft. for ho ble jo redd for meg kan du skjønne.

Jeg lærte tidlig, at hvis jeg bare sitter helt stille, og er musestille, så får jeg ikke gjort noe galt. Var jo selvfølgelig ganger jeg fikk kjeft da og, uten at jeg helt skjønte hvorfor, men regnet med at jeg hadde nok gjort noe feil igjen, selv om jeg ikke helt kunne huske hva det skulle vært.

Da jeg var 13 ble jeg sendt i ett fosterhjem, etter ett selvmordsforsøk.

De var alkoholikere begge to, og kom gjerne inn på rommet midt på natta og raserte det, rev ned bilder og plakater fra veggene, og ga oss huden full. (oss er meg og datteren dems, som er to år eldre)

Det var ikke lov med lukkede dører. ikke lov å lukke døra til badet når man var på do, ikke lov å lukke døra inn til rommet sitt, hverken om dagen eller om natten når man skulle sove.

De dro forøvrig på to ukers ferie èn uke etter at jeg flyttet inn.

Flyttet i ett nytt fosterhjem når jeg var ca 14. De var midt i en skillsmisse, og hadde ikke tid til meg. De hadde to døtre fra før, ei som er ett år yngre enn meg, og ei som gikk på barneskolen.

Alt ho eldste datteren dems sa trodde de på, og ho hadde veldig morro av å fortelle løgner om meg.

Det var på den tiden at jeg ble sammen med en voldelig mann. Jeg var 15, han var 23. Jeg fant meg jo i det, trodde det skulle være sånn, for det jeg hadde lært av livet var at jeg betyr jo ingen ting.

Til slutt fikk jeg flytte hjem til besteforeldrene mine igjen, og fikk noen rolige år før jeg flyttet for meg selv når jeg var 18.

Mens jeg bodde i div fosterhjem kunne muttern ringe meg og fortelle at ho skulle skyte hodet av seg, ho ga bort hunden min som jeg elsket over alt på jord, hun kunne ringe å si at bestefaren min holdt på å dø, at han skulle selge gården (som var livsviktig for meg, siden det var det eneste trygge stedet jeg hadde)

Hun gjorde alt hun kunne for å såre meg, straffe meg. Sånn er hun enda. Og klarer ho det ikke selv, går hun til andre. Forteller løgner. Ringe barnevernet for å be ta fra meg unga (det har ho gjort to ganger, har vært i møter begge ganger, og de har avskrevet klagene, fordi de finner ingen ting å klage på)

Hadde det ikke vært for at ho og bestefaren min (som er fosterfaren til muttern) er den eneste familien jeg har, så hadde jeg nok kuttet henne ut for lenge siden.

Problemet er også det, at ho har ingen. Det er ingen som orker ho når de først blir kjent med ho. for det er bare sutring og klaging hele tiden, folk blir lei. Ho er helt alene. Så ho prøver så godt ho kan å leve livet mitt. Ho må ha daglige oppdateringer på meg og barna, ho skal være med på alt.

Hadde jeg visst at ho hadde noen, så kunne jeg nok klart å rive meg løs. Men det er moren min. Jeg har ikke samvittighet til å overlate henne til seg selv. Så pga hun, henger jeg fast i fortiden, klarer ikke å gå videre. Traumer fra barndommen henger ved meg hver dag, og vil mest sannsynlig ikke slippe taket, før hun slipper taket på meg.

Jeg blir veldig glad for kommentarer, og jeg kommenterer igjen så godt jeg kan 🙂