Why?

Hvorfor går ting til helvette så fort jeg kommer hjem?
Og hvorfor sender de med meg resepter på nesten 500 piller, når de vet at jeg pleier og hive i meg alt jeg har? Svelget ned med alokohol?
I wish I was better…
I wish I was alive….

Kommunikasjon.

(Brev til behandleren min på døgn, siden jeg ikke klarer og prate)

Kommunikasjon er en viktig del av livet mitt. I alle sitt liv, vil jeg gå ut ifra.
I min jobb som Community Manager er det viktig å få fram informasjonen på best mulig måte.
Problemstillinger, løsninger og oppgaver, mye informasjon som skal fram og tilbake på kortest mulig tid.
Å få ut ett budskap til alle aldersgrupper, menn, kvinner, fremmedspråklige og svakerestilte krever gode
kommunikasjonsevner.
Og jeg har dem. Jeg er veldig dyktig i jobben min.

Så hvorfor sitter jeg her nå, som en utviklingshemmed ape, og ikke klarer og uttrykke så mye som en setning!?

Flinke Teskje er borte. Gjemt under tykke lag med gammelt grums. Strever og strever for og komme til overflaten.
Hun drukner.
Tankene forsvinner, går i oppløsning før hun klarer og få tak i dem.
En liten gullfisk svømmer rundt i hjernen og spiser ordene hennes.

Fanget i en hjerne som ikke gjør som hun vil.

Alt hun kan gjøre er og se på at alt bare surrer seg til.

Hallo…? Jeg er her! Ser dere meg bak alle symptomene? Ser dere henne som ikke blir sett?

Jeg vil så gjerne være mer enn en bunke papirer inne på ett kontor.

Hvorfor blir det så mye støy i hodet mitt hver gang noen snakker til meg?
Hvorfor blir hjernen som sirup hver gang jeg må prate?

Som en dement pasient som glimter til i klare øyeblikk, bare for og oppdage at verden ikke lenger er normal.
Ugresset har grodd igjen hagen, og det er ikke lenger rom for blomster, latter og lek.

Og det er så sinnsykt frustrerende og sitte på alle disse ressursene, uten og få de fram!

Når jeg skriver, så er det ikke så farlig om jeg detter ut. Da kan jeg bare lese meg tilbake, finne tråden, og fortsette
der jeg slapp.Da er det ikke så farlig om jeg glemmer det jeg nettopp har skrevet.

Og nei, jeg vil ikke flytte inn her, selv om det kanskje kan virke sånn noen ganger.
Men for det første, så er det viktigste for meg og skåne barna mine. Jeg vil ikke utsette dem for og kanskje
oppleve en reaksjon fra meg.

For det andre, så pusher mannen min meg hele tiden, hver dag, om jeg ikke kan være her.
«fikk du bli en dag til?» «Ikke det nei, fader og…»
Skuffelsen og frykten i stemmen hans.
Han er bekymret, og han er sliten. Sliten av meg…

Angsten for og være en belastning på familien er økende.

Men (terapeutens navn)… Du spurte meg om jeg slo barna mine, eller om jeg misbrukte dem. Og nei, jeg gjør ikke det.
Men det gjorde ikke moren min med meg heller!
Problemet med henne var (er) manglende dømmekraft og empati.

Omsorg har jeg nok av, men hva med dømmekraften? Kan jeg stole på hjernen, når den syns det er en god
ide og dø?

Jeg ville si alt det her i stad, men tanken forsvant før jeg fikk tak i den.

Juleavslutning på skolen ❤

Det er så koselig, barna er så flinke, og så masse god mat 🙂 Masse hyggelige mennesker jeg treffer altfor sjelden, og masse løs prat over en kopp kaffe mens unga venter på nissen og godteposen 🙂 ❤

Sånn er det hvertfall det ser ut på Face, det er sånn det høres ut når man forteller andre hvordan det var, når de spør om det var hyggelig på juleavslutningen.

Realiteten er, for meg, en helt annen.

Ok, masse mennesker, du må prestere. For de andre foreldrene, leve opp til forventingene fra barnet ditt, og sørge for at hverken de andre foreldrene eller lærerene skjønner at du faktisk ikke er helt frisk i hodet…

Kroppsbildet mitt er jo helt ille, så jeg gikk inn, og kunne nesten ta på følelsen om at alle så på meg, det feite, fæle droget, som kom inn døra.

Fikk sneket meg inn i salen, der belysningen heldigvis var av, og satt der til skuespill og sang var ferdig.

Etter det var det bespisning. Alle danset runddansen rundt ett langbord fylt med fat.

Å prøve og være med på den allmenne «dansen» er jo helt umulig, så jeg nappa til meg noe mat, og fortet meg inn i klasserommet.

Dette er jo den verste delen av hele kvelden. For her er det nemlig meningen at man skal mingle. Snakke, bli kjent…

Hjernen var helt bomull på dette tidspunktet, og det eneste jeg klarte var å hvertfall prøve å sørge for at ansiktet mitt hadde ett almenn godkjent uttrykk.

Åpent, glad, og forventningsfull. Klarte jeg det tro? Ansiktet kjennes helt stivt ut, så jeg regner med at jeg egentlig ser ut som jeg skjærer en grimase…

Der ja, første snakkedamen… «Hei, jeg er mamman til Pernille!»

Meg:Jaha, ja hei 🙂

«Ja du har sikkert hørt om Pernille? :)»

Meg: Eh, jo det er klart jeg har (smile) (pass på å hold øyekontakten, fokuser på henne så du ikke dissosierer bort nå!!)

Meg: Ja de er gode venner de, Panda og Pernille 🙂

«Ja, det er de 🙂 Jeg er også assisterende lærer her i klassen :)»

Meg: Javel, okey 🙂

Og der forsvant jeg. Neste jeg husker er at jeg satt og stirra ned i kakestykket jeg hadde i hånda. Titta forskremt bort på snakkedama for å se hva slags reaksjon hun måtte ha i ansiktet nå, etter at hjernen min skrudde seg av, men hun satt og drakk kaffen sin, og tittet en annen vei, så enten så har jeg klart å avslutte samtalen på en akseptert måte, eller så prøvde hun å late som ingenting…

Enda en snakkedame… «Næmmen hei!! Har du barn her??»

Altså, når de først skal snakke til meg, så si noe jeg føler for å svare på da, ikke dumme spørsmål som det der… Nei jeg har ingen unge her, jeg bare sitter her jeg, og later som ingen ting…

Meg: Eh ja, jeg har «unge» her 🙂 (Peker på Panda)

«Ja gud når du sier det så ser jeg jo at det er din, gud så like dere er :)»

Meg: Ja du ser det ja, ja vi er ganske like.

Borte vekk igjen… Sier til Panda at jeg går ut å tar meg en røyk jeg…

Nissen kom, godtepose utdelt, og vi setter oss i bilen. Puster litt letta ut. Kjører Panda til pappan sin, bare for å finne ut at vi har tatt med oss feil fat hjem… Så klart..

Ned på skolen igjen, inn med fatet…

Meg: Eh jeg klarte å få med meg feil fat jeg visst (jeg tror jeg smiler, jeg håper hvertfall det)

«Åååja, det går bra, hvilket fat er ditt?»

Vetafaen jeg, tenkte jeg, akkurat nå gir jeg beng i hele fatet, og vil bare vekk, ut, hjem!

Meg: Eh, jeg tror det er rundt…. Ja sølvfarget ja…. Takk!

Endelig er Panda trygt hos pappan sin, og jeg må fylle bensin før jeg drar hjem…

Det går så langt at jeg faktisk har bensinpumpa inn i bilen, før en tanke slår meg… Vent nå litt, har ikke jeg dieselbil?

Har ikke sjans til å huske noe så simpelt, så jeg tar en titt på bilen, for å finne ut hva slags drivstoff den bruker…

En hvit SUV ja… Mest sannsynlig diesel? Jo, mener jeg har en turbodiesel… Da blir det vel diesel da….

Fylte diesel, bilen gikk hjem den, så var mest sannsynlig rett. Men det tok flere timer etter at jeg kom hjem, før jeg klarte å bli enig med meg selv om det var bensin eller dieselbil jeg hadde…

Angsten for at hele skolen til Panda nå vet at jeg er både syk og feit og stygg satt i resten av kvelden…

Men Panda smiler og er blid, og kan ikke merke på henne at det er noe som plager henne etter kvelden, så da håper jeg det gikk greit, tross alt. Er hun som må gå der hver dag, så så lenge ting er greit for henne, er det greit for meg og.

Så da er det bare en unge igjen, også kan man glede seg over at det er ett helt år til neste gang!

images

Det er noe som har snudd…

Når det kommer til motivasjon… De siste dagene har jeg tenkt mye og grundig på hvordan jeg skal bli kvitt disse forhatte 20 ekstra passasjerene, på en fungerende måte.
Så jeg har egentlig blitt fast innstilt på å trene. Mye.
Det eneste jeg mangler er energien. Jeg trenger en kickstart.
Og den kickstarten heter Efedrin, coffein, og helst Clen, om det er mulig å få tak i…
Stikke til Sverige og kjøpe opp Stack 2, Purple Burn og efedrin/koffeinpiller, hive på seg joggeskoa, og følge energinivået dit det strekker seg… (noe jeg vil tro blir massivt, iom at jeg gyver på og skrubber ned hele kjøkkenet feks etter bare en kopp kaffe… Tro hva jeg kan gjøre etter ti!)
Det er planen, haters gonna hate, men det får bare være.
Heller en runde med speediåra-kur, enn å spise alt man kommer over, spy det opp igjen, og fortvile over at man ser ut som en trekant!
Jeg har bytta ut thinspo med fitspo. Det er sunn framgang i mine øyne! 🙂

Litt til + triggere…

Stina syns forresten at det er «greit» at jeg skader meg sekv m.t.p situasjonen.
Heller det, enn å holde alt tilbake til du når bristepunktet. (Ett punkt ingen av oss har lyst til å nå)

Jeg må jo! Med jevne mellomrom så MÅ jeg ha straffa mi, ellers klarer jeg jo ikke fungere!

Dessuten så har Far begynt å lese bloggen min, og døpte umiddelbart om K til «Godterimannen»
Veldig passende, og heretter navnet jeg kommer til å bruke om han…

Trist har gitt meg noen nye minner i det siste.

Jeg får bilder. Jeg ser meg selv som kanskje 5 år, stående på alle fire, med en halvfeit mann med en åpen rutete skjorte, og grisemaske stående på kne bak meg.
Ett annet minne er at han ligger over meg, samme, stygge skjorta, samme stygge maska, mens han holder hendene sine rundt den lille halsen min, mens han gjør det vonde som det ikke er lov å snakke om…
Han tok alltid på puppene mine og gliste… Jeg skjønte ikke hvorfor, fpr jeg hadde jo ingen pupper…

Nå som den siste saken om en 6 uker gammel baby svever mellom liv og død etter å ha blitt voldtatt var ekstremt triggende. Jeg har ikke lest den, scrolla forbi den på Face så fort jeg klarte hver gang jeg så den, men jeg fikk jo alltid med meg overskrifta…

I hate this world…

Blogge ja…

Hadde så angst etter det forrige innlegget, at jeg har egentlig ikke turt å se på bloggen min, lese blogger, eller noe som har med blogger og gjøre…

Dagene går stort sett med på fornektelde. Jeg er ikke syk, alt er bra… Selv om selvsladingen egentlig har tatt seg opp, og sårene på kroppen min vitner om noe helt annet enn frisk…
Men jeg gjemmer dem. For meg selv, og for verden.
Og later som at alt er bra.

Men det er jo ikke det…

Selvhatet er så stort at jeg klarer ikke se meg i speilet lenger… De få gangene jeg gjør det, er spede forsøk på å sminke meg, ordne håret mitt, og kanskje bli hvertfall gjennomsnittlig? Men nei… Uansett hvor mye jeg ordner meg, er det det samme stygge trynet, og den samme stygge kroppen som står foran meg i speilet.
Noe(n) i meg tror at jeg fremdeles har kroppen jeg hadde for 5 år siden.

«Ja! Det har jeg lyst til å ha på meg i dag!» Ser bildet av en vanlig tenåring, begynnelsen av 20årene. Og tror oppriktig at det hadde kledd meg. Trange topper og kort skjørt. For jeg har jo kropp til og gå med det, ikke sant? Helt til jeg ser meg i speilet, og kommer på at det er 5 år og 20kg siden jeg var der…
Dissosiative deler… FU!
Slutt og lur meg til å tro at jeg er bedre enn jeg er! Slutt og skuff meg hver gang jeg ser i speilet…

Jeg er 173 og veier 82 (ish) kg… There… I said it…

Jeg er ikke 173 og veier 64kg lengre. Jeg er ikke i 20-årene lenger heller. Jeg har passert 30, og må slutte å kle meg som en «fjortis»….
Det er bare det at det er bare en i meg (meg) som har passert 30. De 5 andre er mye yngre. Den yngste er baby, den elste er jeg usikker på, men fire av dem forholder seg i alderen 0-17.
Gud hvor mye jeg skulle gitt for og ha vært 17 igjen…

Når jeg var 20, veide jeg 53 (!!) Kg… Greit jeg så nok ut som ett beinrangel, men jeg hadde mye heller hatt beinrangel som utgangspunkt, enn feit dundre..  Det er lett å legge på seg, men det er nesten klin umulig å få det av igjen…

Det er mye jeg ønsker aldri hadde skjedd. At jeg aldri hadde gjort…

Men det nytter vel ikke å gråte over spilt melk…

En svær trigger…!

Er spy… Jeg takler ikke spy… Andre sitt, mitt, noen på tv’n, ett bilde… Nope… Takler ikke…

Påsan hadde spysyken en natt nå, det gikk greit, for han er såpass liten. Men de andre to jentene stakkar. Jeg klarer ikke stå og holde håret når de er dårlige.. Det er Far sin jobb…

Jeg kan trøste etterpå…

For jeg kjenner smaken… Det ekle hvite som absolutt ikke smaker godteri. Og jeg husker alle de gangene jeg sto over doen og kastet opp…

Jeg blir fysisk uvel i hele meg bare jeg hører lyden av noen som brekker seg.

Så da er det kanskje ikke så rart at en del av selvskadingen består av å få meg selv til å kaste opp?

Skal til Stina i morra. Måtte komme tidlig, så hun kunne sette av ekstra god tid til meg… Så fint… Ekstra god tid til å grave i alt som ikke skal snakkes om, også sende meg hjem enda mer destruktiv og depressiv enn det jeg var når jeg kom?

Gah… Blir verre før det blir bedre hørte jeg, så da stoler jeg på det!

applejack_takes_care_of_a_sick_rainbow_dash_by_redesine-d4gf1sh